Miljøgifter defineres som "stoffer som selv i små konsentrasjoner kan gi skadeeffekter på naturmiljøet ved at de er giftige og kan oppkonsentreres til skadelige konsentrasjoner i næringskjeden og/eller har særlig lav nedbrytbarhet".

Fluorerte miljøgifter

Nå ringer varselklokkene for en helt ny gruppe miljøgifter, de fluorerte. Fluor er et halogen med liknende kjemiske egenskaper som klor og brom kjent fra tidligere miljøgifter.

Syntetiske fluorforbindelsene kan være farlige for miljøet. De brukes i mange slags produkter hvor poenget er å ha glatte overflater, gjerne smuss- og vannavstøtende. De fluorerte miljøgiftene kan blant annet finnes i visse rengjøringsmidler, maling og lakk, voks, poleringsmidler til gulv, impregneringsmidler for tekstiler og sko, brannslukkingsmidler og fotopapir.

Fluormiljøgiftene brytes ikke ned i naturen. Noen er svært bioakkumulerende. De oppfyller derfor alle kriterier for å være en klassisk miljøgiftgruppe med PBT-egenskaper (se under) på linje med PCB og bromerte flammehemmere. Men nedbrytingstiden for fluorforbindelsene er mye lengre. De har også potensial for langtransport i miljøet, i og med at de gjenfinnes i polare strøk langt fra de befolkete områdene der de brukes.

PBT= P står for persistent, som betyr motstandsdyktig mot nedbrytning. B står for bioakkumulerende: Samler seg opp i levende skapninger. T står for toksisk, som betyr giftig.

Ikke bioakkumulerende forbindelser

Mange forbindelser som kan være både forurensende og giftige, regnes derimot ikke som miljøgifter, siden de er ikke bioakkumulerende. Eksempler på slike er klassiske luftforurensninger som

• svoveldioksid (SO2),
• nitrogenoksider (NOx),
• hydrogensulfid (H2S) og
• karbonmonoksid (CO).